Furunkulose er en hudsykdom hvor stafylokokkbakterier forårsaker betennelse i huden. Normalt finnes disse bakteriene i små mengder på hud, men ved svekket immunforsvar blir det betennelse i hårsekkens dypere deler. Puss blir dannet og veggen i hårsekken ryker, som så igjen fører til betennelse i vevet rundt hårsekken også. Furunkulose blir ofte brukt om alle dype hudbetennelser hvor det er dannet puss. Furunkulose er ikke én sykdom, men symptomer som kan komme av flere årsaker.

Arvelighet

Man er ikke sikre, men man mistenker sterkt at furunkulose er arvelig. Hunder kan godt være skjulte bærere av lidelsen. Ingen hund med furunkulose bør derfor brukes i avl.

Forekomst

Furunkulose opptrer oftest hos unge eller middelaldrende hunder. De korthårede rasene er mer utsatt enn de langhårede, selv om jakthunder og schæfer er utsatt. Symptomene er størst og hyppigst om høst og vinter - når det er vått ute.

Symptomer

Furunkulose kan komme over hele kroppen, men de steder som er utsatt for trykk, skader og friksjon er mest utsatt. Typiske steder er potene, snuten, nedover bena og hudfolder. Furunkulose på labbene kalles interdigital pyodermi. Furunkulose rundt nesen kalles nasal pyodermi. Hos schæfer er det mest furunkulose å se rundt endetarmsåpningen. De vanligste symptomene er byller, røde prikker eller babler i huden. Huden vil også ofte være fuktig, hoven og rød. Der hvor det er verkebyller vil også håret falle av. Byllene sprekker av og til opp, og pusset er blodblandet - sjokoladefarget. Dersom man selv klemmer byllene - som kviser - kan byllene tørke inn og forsvinne raskere. Dette kan imidlertid være smertefullt for hunden. Furunkulose gir kløe, og hunden må hindres i å slikke/klø på symptomstedene. De aller fleste hunder med furunkulose er ikke allment påkjent, men i alvorlige tilfeller kan det være smertefullt å bevege seg og det kan føre til feber.

Behandling

Furunkulose er en kronisk sykdom og er svært vanskelig å helbrede. Det beste man kan gjøre er å behandle huden der den er betent. Dessverre er det lett for å bli tilbakevendende forverring av symptomene, spesielt høst og vinter. De betente områdene bør klippes for pels slik at sårene får godt med luft og lys. De betente områdene bør holdes rene og tørre. De betente områdene kan vaskes med grønnsåpe eller antibakteriell shampo. Noen bruker også jodbad med godt resultat. Noen ganger kan det være nødvendig med daglig vask eller bading. NB: husk å tørke hunden godt etterpå! Byllene kan skjæres opp - slik at pusses dreneres. I hjemmet er det enklest å klemme byllene som kviser. Bare ta de byllene som er blanke - det er de som er "modne". Husk å gjøre dette til det beste for hunden, selv om den midlertidig kan mistrives! Sårene må renses hver dag slik at tørket puss/blod blokkerer for videre drenasje av byllen. Lunken mineralolje eller 2 ts. vanlig (!!) salt pr. liter er bra å bruke til dette. Ved små angrepsområder kan antibiotikasalve brukes lokalt. Ved store angrepsområder vil det være bedre å bruke et antiseptisk preparat lokalt (feks. klorhexidin). Hunden må ikke klø, slikke eller bite seg. Om nødvendig må halskrage brukes for å forhindre dette. Hvis hunden har furunkulose på steder på grunn av trykkskader, bør den få et mykt underlag å ligge på.

Vaksine

Det finnes en vaksine mot furunkulose, men effekten av vaksinen varierer etter hvor godt hundens eget immunforsvar klarer å reagere på den. Vaksinen består av drepte stafylokokkbakterier. Standardvaksinen er laget av standardstafylokokker. Autovaksinen er det samme, men med stafylokokkbakterier fra hunden selv. Vaksineringen gjøres 2 ganger i uken - i 7 uker. Vaksinedosen økes stadig (fra 0,2 ml til 2,0 ml) slik at hunden bygger opp sitt eget forsvar mot bakteriene. I særs vanskelige tilfeller kan det være nødvendig med revaksinering månedlig. Vaksinen kan føre til økt kløe etter de første injeksjonene.

Andre alternativer

Noen hunder med større plager har blitt bra med homeopatmedisin. Nystatin kan brukes som behandling mot infeksjoner forårsaket av sopp. Noen hunder har blitt kvitt furunkulosen ved skifte av fôr.

Hårsekkmidd forekommer som oftest hos korthåret hunderaser, og er som regel helt ufarlig. Valpen smittes av moren ved diegivningen de første levedagene når den gnir nesen og forlabbene mot morens hud og melkekjertler.

Midden lever av utstøtte hudceller, talg og lignende. Hårsekkmidd forekommer i to forskjellige former, lokalisert og generalisert. Lokalisert oppstår som oftest i ansiktet og på forbena, der hunden utvikler små betennelser i hårsekkene. Dette vises som hårløse flekker på ca. 1-3 cm i diameter. Dette gir vanligvis ingen kløe eller plager for hunden. I de fleste tilfeller vil symptomene forsvinne av seg selv innen hunden er ca. et år. Den generaliserte formen finner vi hvis større deler av kroppen er angrepet. Fortykket tørr hud, flassdannelser som klør og irriterer. Dette kan føre til bakterieinfeksjon, kviser eller små verkebyller og hunden kan bli svært syk. Veterinæren stiller diagnosen med hudskrap som ses på under mikroskop.

Behandlingen er ofte ectodex-vask opptil 6-10 ganger med en ukes mellomrom. I noen tilfeller må det også brukes antibiotikum.

 

Her vil dere finne en liten oversikt over hvilke veterinærer som tilbyr PennHip.

 

Hva er PennHip og hvorfor er det noe vi oppfordrer til?

PennHip står for University of Pennsylvania Hip Improvement Program, og er en forbedret metode til å lese av hoftestatus på hunder utviklet av forskere ved University of Pennsylvania School of Veterinary Medicine.